Arnold, Bruce, Jean Claude og Chuck. Bare noen av de store navna I vår ungdom. Vi så alt vi fikk tak i av disse skuespillerene, ofte satt vi på rommet ditt i annen etasje med lyden omtrent helt av, vi kunne jo ikke bli ferska av foreldra dine. Etter filmene diskuterte vi heftig, eller diskusjon og diskusjon fru blom, vi var jo stort sett enig. Du verden å artig vi hadde det.

Men for oss som alle andre måtte barneskolen ta slutt.

De siste åra var ikke de beste i våre liv var det vel? Det begynte så vidt å dannes seg grupperinger og vi to kom i forskjellig grupperinger. Det var jo ikke så alvorlig til og begynne med.

Men det ble det.

Jenter og festing kom inn i bildet. Du holdt deg utenfor bildet. Det gjorde ikke jeg. Det kan ikke ha vært lett for deg å bli mobbet så mye. Jeg så hvordan du trakk deg unna og jeg så hvordan du ofte sto på gråtens terskel.
Jeg prøvde. Jeg prøvde så hardt. Hvorfor ville du ikke ta imot meg på skolen?

”Du ville ikke at folk skulle mobbe meg for at jeg hang med deg”

Men hvem brydde seg? Jeg prøvde jo så godt jeg kunne å snakke med deg på skolen. Jeg ville at alle skulle se at vi var kamerater. Jeg dreit loddrett i de som ikke ville godta det. Men det var umulig å poengtere det når du tok avstand.
Etter skolen var det annerledes. 

Arnold, Bruce, Jean Claude og Chuck. Good Old times.  

Jeg merket det på deg. Du ble stadig mer tilbaketrukken. Svarte klær. Alltid så du ned. Foreldrene dine ville ikke innse situasjonens alvor. Det ble bare verre.
Vi hang ikke sammen på videregående skole vi. Ikke på skolen, ikke privat. Du tok ikke telefonen, du svarte ikke når jeg prøvde å snakke med deg på skolen. Du var bare deg selv aleine. Ditt liv var bare ditt og ingens andre. Du ville ikke slippe noen inn. 

Etter seks måneder fravær på skolen fikk jeg sjokk når døren til klasserommet ble lukket opp.
Du sto der. Håret var ikke lenger svart, du hadde fått langt mer farge i kinnene og de svarte klærne var byttet ut til fordel for moterikte klær i lyse farger. Jeg så hvordan jentene tittet på deg. Lærerinnen ønsket deg velkommen tilbake. 

Så så du på meg.

Du åpnet munnen din.

”Unnskyld”

Så smalt det.

Jeg var i sjokk…… Vi var i sjokk………

På veggen, på gulvet og på kateteret, blod og hjernemasse.

I lommen lå det et kortfattet brev.

”Dere kunne ha gitt meg en kjangse. Du ga meg mange.
Dette er min måte å si at dere kan dra til helvete. Men jeg beklager ovenfor deg.
Dere mobbet meg. Du gjorde alt for meg.
Jeg tok imot mobbingen fra dere, men ikke hjelpa du ville gi meg.
Nå er det nok. Nå kan dere mobbere få se hva dere har gjort. Dere har ødelagt et liv. 

Arnold, Bruce, Jean Claude og Chuck. Og oss.”

historien er fiktiv

Tips oss hvis dette innlegget er upassende